Det eneste hun ønsket seg var en solskinnsdag. 

Det har vært en merkelig tid for meg og familien den siste tiden, nærmere bestemt fra den dagen min kone og iogforseg familien bestemte oss for å avslutte aktiv behandling på min kones kreft, og kun gå over til lindrende behandling. 

Nå sitter vi her, alle fikk tatt avskjed både på lindrende og en flott begravelse i frikirken med nesten 200 personer tilstede. Jeg og søster fikk holdt flott tale og det kunne nesten ikke godt bedre.

Erfarer noe nytt nå. Jeg vet ikke min arme råd om hva jeg skal gjøre, jeg kjeder meg og kan og bør ikke gå noen steder, bare være hjemme og kjede meg halvt ihjæl. 

Det heter jo det at man ikke kan vite hvordan andre har det før man har opplevd det selv, og det er aldri mer riktig enn akkurat nå.

Min kone var i store deler av de siste tre årene på sykehus, eller ihvertfall bundet til hjemmet på den måten at hun ikke orket å reise eller ikke kunne pga. behandling. Vi snakker år og ihvertfall måneder. Nå har jeg vært litt isolert i en uke - EN UKE. Stakkars meg. Det er faktisk slik at jeg nesten begynner å grine her jeg sitter. Tenk på alle de syke, gamle eller av andre årsaker de som er bundet til hjemmets fire vegger, kanskje de har en hage, jeg har det. De må ha hatt det helt for j...... Nå skal det sies at jeg ikke er spesielt tolmodig, selv om jeg liker en god film. Men jeg er ikke god på å spille, lese eller se serier, så derfor sitter jeg nå her på min gamle hjemmeside som har ligget mer eller mindre brakk nå i flere år. 

Å sette pris på en kjedelig, vanlig hverdag - det kunne min kone lært meg - og jeg burde mye tidligere ha forstått viktigheten av den.